Kan det bli noe bedre da?! :)
Det er snart hele to år siden Henrik så dagens lys. Den 17. juni 2008 kom han til verden. Det var 9 dager før termin, og to-tre dager etter at jeg hadde begynt å tenke "nå er jeg klar! Nå er jeg virkelig klar! Nå kan du komme lille venn. Nå må du snart komme, for nå er jeg sliten og vet ikke om jeg orker mer :)", jeg tenkte på det på en rolig måte og innstilte meg på at det var greit om fødselen skulle sette i gang nå.
Likevel var jeg ikke helt klar da det skjedde. Jeg nesten svevde og følte meg ruset da jeg skjønte at nå skjer det.
Samboeren min (nå eks-samboer) og jeg kjørte nedover mot sykehuset i tussmørket. All bensin på stasjonene nedover langs veien kostet kr 13.33, husker jeg. Henrik kom til verden akkurat klokken 15:00 (eller 3:00pm haha; bare for å få med et tre tall til.. Og hadde dere sett personnummeret hans og postnummeret vi bodde på ville dere sikkert blitt like forundret som meg; veldig morsomme sammentreff!). Vekten var 3890g og han gråt nesten ikke i det hele tatt. Jeg tenkte ikke noe over at det ikke kom så mye lyd før pleierne gjorde meg oppmerksom på det, men snart kom det noen søte små vræl.
Jeg husker at jeg ble overrasket over hvor robust han var.. Han hadde hett "Knerten" i 9 måneder (til og med de tre første da jeg trodde han var jente), men neimen om det der var noen "knert". Han var ikke tykk, men hadde kraftig benbygning slik som mammaen sin. Vi hadde ikke noe navn klart. Vi hadde egentlig tenkt på Vebjørn, etter pappa som heter Bjørn, men han så ikke ut som noen Vebjørn, så da ble det Henrik i steden ("ruler of the home" -og tro meg; det merkes!) siden han ble født på 200års dagen til Henrik Wergeland.
Det er jo gjerne sånn at et navn preger en gjennom hele oppveksten og er med på å definere hvem man er og utvikler seg til å bli. For eksempel er det mange flere konkurser og inkassosaker blant menn som heter "Ronny" enn det er blant menn som heter "Knut". Det er ikke meningen å generalisere, men det er en kjensgjerning at det er slik. Jeg vet ikke hvorfor, men det er et lite tankekors. Henrik er heldigvis en konge verdig.
Sakens kjerne,.. ja, jeg hadde faktisk et poeng med dette innlegget.. er at jeg i dag lå med Henrik over meg i sofaen og slappet av:
Helene: du har snart bursdag, du. :)
Henrik: Ja! :D
Helene: jahaha, det har du! :) sa jeg og humret.
Henrik: Ja. :)
Helene: Hva ønsker du deg til bursdagen din da?
Og det er her hele poenget ligger.. for vet dere hva han svarte? :)
Gjett :)
Henrik: kake!! (Han ønsker seg kake til bursdagen sin!!! HURRA!! hihi)
Helene: hehe, ja, kake skal du få, men du er glad i pakker også?
Henrik: JaaAA :D storfornøyd!
Helene: hehe, ja så du liker pakker og?
Henrik: JaAA! :D like blid!
Helene: hva vil du ha i pakkene dine da? Hva ønsker du deg til bursdagen din?
Henrik: kake!! :D
og så masjerte han glad og fornøyd ut på kjøkkenet.
Snart må jeg finne ut hva slags type kaker han skal få! Han er jo SÅ glad i biler og gravemaskiner >_<
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar