What doesn't kill you makes you stronger

Til en Svært Spesiell person på jobb, eller rettere sagt flere Svært Spesielle personer: Hva skulle jeg gjort uten dere? Tusen takk for støtten og de nydelige blomstene! Kjempekoselig, men virkelig ikke nødvendig! Jeg er ikke akkurat døende, men uansett setter jeg pris på dere og måten dere viser at dere bryr dere. Dette betyr all verden for meg :)

Og til arbeidskollega fra tidligere jobb for gårsdagens motto som blie tilsendt pr. mail: "what doesn't kill you makes you stronger". Den traff spikeren på hodet!

Gjett forresten hvem som har vært på pepperkakebaking i går (også)?! Jo, det er oss! Så effektive! Hva har vi lært? Jo, fire små lekser: 1. Sett på timer, 2. bruk mel eller pepperkakedeig fra kjøleskapet, 3. finskjær kantene på pepperkakehuset etter steking mens kaken er varm og 4. ikke legge gullringer på benken mens vi baker. Jeg skal gå litt i dybden på nr. 4.

Vi var på middagsbesøk hos en venninne og hennes to barn på fem og tre år. Jeg hadde med Henrik, sønnen min på tre år. Vel hjemme kom jeg til å tenke på at jeg hadde glemt mine to gullringer på benken og sendte melding til venninnen min. Sekunder senere fikk jeg svaret: "Hei, vet du hvor du la dem? Ser de ikke skjønner du ;("

STRESS!!

Den første gullringen mamma noen sinne kjøpte til seg selv og en kreta ring i rødaktig gull som jeg også hadde fått av mamma, var borte vekk. Jeg svarte hvor jeg hadde lagt de og fikk til svar at det ikke lå noe der. De lå heller ikke på benken da mannen hennes hadde fotografert oss tidligere på kvelden.

Så kom jeg på at jeg har en treåring som snakker. Jeg satte meg ned ved siden av Henrik og her er dialogen vår:
Meg: "Henrik. Nå trenger jeg hjelp fra deg. Jeg har mistet ringene mine og vet ikke hvor de er. Henrik, har du sett ringene til mamma?"
Henrik: "Sander tok de"
Meg: (litt lettet, vi er på sporet!) "Tok Sander ringene mine?"
Henrik: "Sander tok de. Sander tok ringene fra deg, mamma."
Meg: "Okay, Henrik. Hvor tok Sander mamma sine ringer?"
Henrik: "Til sofaen. Sander skulle bare låne de litt."

Jeg sendte meldinger til venninnen min og fikk til svar at de lette, men uten å finne de. Jeg fortsatte dialogen med Henrik.

Meg: "Så du hvor det ble av ringene til mamma?"
Henrik: "Sander tok de."
Meg: "Hvor tok Sander ringene mine?"
Henrik: "I sofaen."
Meg: "I den store sofaen?"
Henrik: "Ja, i Sander sin sofa som er bitte-bitte-liten." Og så viste han meg med fingrene.
Meg: "I sofaen til mammaen og pappaen til Sander?"
Henrik: "Ja, i Sander sin sofa. Den store. Og den lille. Som er såååå liten."
Meg: "Hvor i sofaen hadde han de da?"Henrik: "På sofaen. Under sofaen. Og bak en pute."
Meg: "Ok. Og etter det da?"
Henrik: "Og så gikk Sander og kastet de i do. Og så trakk han ned."
Meg: (lettere forstyrret) "Tok Sander mamma sine ringer med på do?"
Henrik: "Og så forsvant de laaaangt ned i røret og så var de ikke mer." Troverdig nok ettersom Henrik selv tømte en full boks med Flux ned i toalettet hjemme to dager i forveien. Jeg stusset litt ettersom det var spillopper som jeg vet noen av barnapå Henriks avdeling i barnehagen var veldig opptatta av om dagen. Å se ting forsvinne ned i do.
Meg: "Trakk Sander ned ringene mine i do? Er du sikker?"
Henrik: "De forsvant laaaangt ned i røret."
På dette stadiet begynte jeg å hisse meg opp og heve stemmen. Og da ville ikke Henrik hjelpe meg noe mer. Jeg måtte be om unnskyldning og forklare at det ikke var han jeg var sint på, men at jeg var fortvilet fordi ringene var i do. Plutselig endret han historien sin. Sander hadde ikke kastet de i do likevel. Jeg fortalte at det var viktig at han snakket sant. Henrik lurte på om noen kom til å bli sinte på Sander da. Jeg svarte at nei, ingen skal bli sint på Sander. Dette er ingen sin feil. Vi prøver bare å finne ringene siden de er borte. Og så fortalte jeg at han er veldig flink som hjelper til så mye. Jeg fant ut at det var best å vente litt med den videre dialogen, men senere etter vi hadde lagt oss tok jeg opp tråden. Henrik gjentok gang på gang at Sander hadde hatt de i sofaen og under sofaen for å leke med de. Det viste seg også at Henrik hadde lånt den ene og prøvd den på fingeren sin.

Jeg så for meg at ringene var forsvunnet langt ned i do og ut i havet sånn som Karius og Baktis på flåten sin (bare at ringene mine ikke hadde noen flåte slik at de ville havnet dypt nede på havets/renseanleggets bunn) og hadde for lengst sendt melding til venninnen min om at det er bare "ting", det er ikke så farlig. Jeg også tøstet meg med at det bare var "ting" selv om jeg var lei meg på grunn av affeksjonsverdien i ringene.

Meg: "Henrik. Nå fikk jeg nettopp beskjed om at mammaen til Sander har funnet den ene ringen. DU har vært kjempeflink å hjelpe til!" Henrik ble glad og tullet seg inn i dynen. Vi leste eventyr og nervene roet seg gradvis. En siste sms bekreftet at begge ringene hadde dukket opp; én under sofaen og én i en stol.

Meg: "Henrik. Nå har mammaen og pappaen til Sander funnet begge gullringene til mamma. Så flink du er som hjalp oss med å finne de. Det hadde vi ikke klart uten deg." Jeg kysset ham i pannen.
Henrik: "Ja, jeg er det!" Og så smilte han og sovnet like etter.